Mitt beste kaizersminne er ikke av typen «Jeg møtte Kaizers og fikk en klem, hallelujah.» Jeg har aldri møtt Kaizers, dessverre, men gudene skal vite at jeg drømmer om å få hilse på en gang. Nei, det nærmeste jeg har vært Kaizers, var da jeg satt ganske langt bak i galleriet i Sentrum Scene, i august 2013. Jeg var femten, og var der med faren min. Det var han som introduserte meg for Kaizers, og som skaffet billettene. Jeg har nemlig alltid vært en uhelbredelig pappajente, helt siden jeg var liten. Fattern og jeg har samme humor, liker de samme bøkene og filmene, og vi har akkurat samme musikksmak. Han påstår at han bestilte billettene for min skyld, men jeg er ganske sikker på at han gjorde det minst like mye for sin egen del. Han var nemlig like spent som en guttunge den kvelden. Vi hørte på Kaizers for full guffe i bilen på vei til og fra Oslo, og sang med for full hals.

Selve konserten var ubeskrivelig. Jeg var hes og halvdøv da vi kom ut igjen, etter å ha sunget, skreket og jublet i timevis, men herregud så lykkelig jeg var.

Noen måneder senere fikk jeg en gassmaske i julegave av fattern. Jeg vet ikke om det er så alt for mange jenter som blir overlykkelig av den typen julegaver, men det skal være sikkert at det er en av de beste gavene jeg har fått noensinne.