Frelsesarmédebatten
2005-12-04 20:56:16
Det har oppstått en viss debatt i kjølvannet av Dagsavisens oppslag om Frelsesarméens innsamlingsaksjon, og deres homofilisyn. Geir Zahl hadde noen kommentarer i denne saken som kan misforståes i konteksten. Følgende innlegg var ment som et svar til Dagsvisens Hege Ulstein, men kunne ikke trykkes pga. lengden. Derfor publiserer vi saken her.
EN PATETISK HOMOFOBS NEGERANALYSE
Jeg blir på kommentarplass i Dagsavisen 19.11.05 omtalt som Norges aller mest patetiske artist av journalist Hege Ulstein, i forbindelse med den årvisse debatten om Frelsesarméens homofilisyn. Mine utsagn om at de homofile i denne saken har en tendens til å dyrke en martyrrolle, og at det eksisterer ulike syn på temaet internt i bandet jeg spiller gitar i, Kaizers Orchestra, har vakt reaksjoner i Dagsavisens kulturredaksjon.
Jeg har lyst å nyansere hva jeg mente, og hvordan jeg oppfatter det norske debattklimaet fra mitt ståsted, ikke bare som artist, men også som hvit, heterofil, ung mann.
Litt mer om Dagsavisens kommentar først: Etter å ha skjelt ut halve artistnorge generelt og meg spesielt lanserer journalisten "negerargumentet" for meg: Ville jeg sagt disse tingene om det sto "neger" istedet for "homo"? Selvfølgelig ville jeg det, om det var "negre" jeg mente noe om.
Jeg er mer usikker på om Ulstein hadde gått såpass hardt ut mot meg om jeg var neger, eller jødisk homofil handikappet neger, for den saks skyld, men jeg håper da for all del det. Hvis ikke, ville hun bare vært utrolig feig, i tillegg til forutsigbart politisk korrekt. Men nok om Ulstein i denne omgang.
Før jeg går inn i debattens kjerne, må tydeligvis én ting gjøres helt klinkende klart: Jeg/vi i Kaizers Orchestra er totalt mot all diskriminering av mennesker, om det er på grunnlag av seksuell legning, hudfarge, etninsitet, kjønn eller religion. Forskjellsbehandling på grunnlag av slike kriterier er primitivt og forhistorisk. Dette står vi 100 prosent for, det er et selvsagt grunnsyn, og mine utsagn i denne debatten må forstås med disse holdningene i bånn. At to andre i bandet er kristne og forholder seg til Bibelen som verdileverandør forandrer ikke dette.
Min dagsorden i.f.m. denne aktuelle saken var å belyse et annet problematiserende element som jeg føler trenger seg fram. Jeg er helt åpen for at homofile fortsatt opplever at det finnes områder i samfunnslivet de blir diskriminert på, og jeg stiller gjerne i tog for å vise min solidaritet med dem jeg. Men tross alt; de homofile i Norge utgjør også en ressurssterk, velutdannet og engasjert samfunnsgruppe med folk i sentrale posisjoner på alle nivåer. De er artikulerte, blir hørt og er med og former samfunnet. Noe som er helt topp i min bok. Påstanden jeg tillater meg å komme med er denne: hadde de fattige, hjemløse og narkomane hatt representanter som snakket deres sak like elegant og effektivt som representantene for de homofile gjør, så hadde den debatten blitt annerledes, og den hadde blitt enda mer ubehagelig.
At gruppen "homofile" kommer opp mot gruppen "fattige, hjemløse narkomane" med en ellers høyt skattet kristen organisasjon som Frelsesarméen midt imellom, gjør denne saken særdeles ømfintlig og vanskelig å forholde seg til. Hvordan skal dette løses? Stein Østbø lanserte i sin spalte i VG en løsning som går ut på at Dagbladet finner en annen samarbeidspartner som bedre kan representere artistenes helhetlige verdisyn. Det er lett å være enig med Østbø i dette poenget. Bismaken blir raskt for sterk for oss som ikke forholder oss ortodokst til Bibelen. Og det blir en utrolig ubehagelig debatt for oss når to slike grupper kommer opp mot hverandre. Det lukter rett og slett politisk korrekt minefelt av dette her. La oss for all del ordne opp, slik at vi slipper å risikere å si noe politisk ukorrekt. God forbid.
Og her kommer etter hvert mitt hovedpoeng: For hvorfor er det nesten ingen av disse artistene som nå opptrer til støtte for Frelsesarméen som vil/tør uttale seg om homofili vs Armé-saken? Hvorfor snur disse ellers blide og snakkesalige menneskene seg vekk nå? Problemet er, slik jeg ser det, av en fundamental art: I dette takhøydens hjemland, som vi liker å tro Norge er, er det nesten er umulig å føre en saklig, alle-inkluderende debatt når temaet angår andre kategorier enn hvite, heteroseksuelle menn. Gi oss en landbruksdebatt, gi oss en Irak-krig, gi oss midtstopperproblematikken på landslaget (Hangeland er overvurdert!), men la oss slippe å ta i disse "svake" gruppene. Vær så snill!
Og hvorfor er det slik? Jo, som vi vet, representerer hvite, heteroseksuelle, vestlige menn en kategori mennesker som gjennom tidene har påført andre kategorier mennesker, som kvinner, homofile, barn, folk med annen hudfarge/ religion, så mye påkjenninger at det nesten grenser til det ufattelige. Konsekvensen av denne historiske arven, kombinert med det faktum at vi forlengst har oppnådd absolutt alle målsetninger og rettigheter som finnes, er at vi ikke tør uttale oss i saker som angår kategoriene som fortsatt kjemper for likestilling og posisjoner.
La meg ta noen eksempler: Prostitusjonsdebatten. Skal prostitusjon kriminaliseres? Ekstremt ubehagelig tema, unnvikende svar, kan ikke heller kvinnene finne ut av det? Prostitusjon er tross alt verdens eldste yrke og vil jo eksistere uansett, men så er det jo kjipt også, å måtte selge kroppen sin. Så kan vi snakke om noe annet?
Hva med pornodebatten? Skal sladden fjernes? Tåler vi å se erigert penis på TV? De eneste som stiller til debatt er Ottar og en slesk fyr fra et manneblad. Begge argumenterer så forutsigbart at du ikke trenger høre debatten engang. Det er så vikelighetsfjernt og drøyt at man nesten må le. Hvor er han vanlige fyren hen? Han som både har dame OG ser på porno? Han tør selvsagt ikke å stille til debatt. Han risikerer jo å bli stigmatisert som kjønnsfascist og seksuell avviker.
Ta så debatten om islam som problem. FrP og Shabana Rehman har hatt enerett på denne debatten i Norge i mange år kan det virke som. Hun må jo føle seg ensom. Den vanlige norske mann er politisk korrekt, og livredd for å fremstå som rasist hvis han problematiserer innvandrernes rolle eller deres religion. Derfor unngår han heller å delta. Slik unngår man bråk av den kjipe sorten.
Jeg er et (lite, men dog) eksempel på hvor utrolig lett det er å "trø i salaten" når det gjelder politisk korrekthet. Jeg er plutselig utpekt som en patetisk homofob siden jeg påpeker at de homofile på mange måter "kupper" et arrangement som egentlig ikke handler om dem, når de får en innsamlingsaksjon til inntekt for de hjemløse, fattige narkomane til å bli en debatt om hvordan kristne organisasjoner skal tolke sine hellige skrifter. Det får så være. Jeg vet hvor jeg står, i.f.t. disse sakene, meg er det ikke synd på.
Verre er det med debattklimaet i dette landet. At alle i det offentlige Norge er så øredøvende enige, grenser til det kvalmende for min del. Når det skal så lite friksjon til for å tenne brannfakkelen, er det ikke vanskelig å skjønne at de fleste hvite, heterofile menn heller unngår ømtålige temaer enn å være med på å diskutere dem med et åpent sinn. Det burde være lov å diskutere homofile, porno eller innvandring uten å få "patetisk", "kjønnsfascist" eller "rasist"-titler tredd nedover hodet. Det er synd og lite konstruktivt når den reelle takhøyden i norsk debattklima er så lav at den tvinger den hvite, heteroseksuelle mannen til å kun tørre å si det han egentlig mener om ømtålige temaer når han er blant sine egne. For det er det som blir resultatet.
Og i kontorlandskapet hos Dagsavisen sitter Hege Ulstein og undrer seg over hvorfor fotball, bensinpriser og svenskehandel har så sinnsykt høy oppslutning i dette landet. Snakk om patetisk. Kjør negeranalyse!
Geir Zahl